Men unge Jon Mickelsen, som kanskje hadde andre drømmer for framtiden, avslo. For Jon skulle denne beslutningen noen måneder senere gi relativt store konsekvenser i form av en bot på hele 360 gram sølv. En bot hans far betalte. Jon fortsatte sitt liv og oppnådde den hederlige alder av 83 år.

For Gunilla ble konsekvensene i en annen størrelsesorden; ikke bare ble det å få barn utenfor ekteskapet sett på som umoralsk; det var til og med straffbart. Straffen for å ha sex uten å være gift var på den tiden at man ble satt i gapestokk; en straffemetode som sørget for at den dømte ble hånet og fryst ut av hele samfunnet. I tillegg vet vi fra utallige kilder at det for en enslig mor var helt umulig å fostre opp et barn på den tiden.

Vi kan bare tenke oss til hvilke grusomme, søvnløse netter Gunhild Taraldsdatter hadde der i bryggerhuset på Singlø gård hvor hun bodde. Et hus som i dag, som da, står i skyggen av hovedhuset på Singlø gård.

Om man er så heldig å bli invitert til å ta en titt i bryggerhuset kan man bukke seg gjennom de samme lave dørene som Gunilla tråkket ut og inn av og føle det samme fjellgulvet under føttene som hun gikk på. For det er ikke noe annet gulv i hoveddelen av bryggerhuset enn det kalde fjellet. Grunnfjellet.

Kanskje gikk Gunilla hvileløst rund om nettene, barbent på fjellgulvet, mens hun gråt og bekymret seg. Og bylten i magen vokste.

Dagene må ha vært fulle av arbeidsoppgaver. Det var et hardt liv for alle som bodde på Singløya på den tida. Men kanskje litt ekstra hardt for en jentunge som bar på en forferdelig hemmelighet.

Hva tenkte hun på i disse nettene? Tenkte Gunilla på hvor urettferdig det var at hun ikke fikk være lykkelig for dette menneskelivet som vokste i henne?

At hun ikke fikk drømme om å sitte med føttene i vannet på Singlesand en sommermorgen mens barnet hennes lekte i sanden? At hun aldri ville få holde det tett inntil seg mens de så på solnedgangen fra de spektakulære fjellformasjonene på vestsiden av øya?

Det eneste vi kan være sikre på er at Gunhild Taraldsdatter ble mer og mer desperat ettersom tiden gikk og magen vokste.

Den 6. juni 1713 fødte Gunilla barnet sitt i skjul på Singløya. Om hun hadde det hos seg noen dager, timer eller bare minutter finnes det ingen kilde til, men det vi med sikkerhet vet er at hun fattet den samme fryktelige beslutningen som mange andre unge jenter på den tiden følte seg tvunget til.

Gunilla la barnet sitt ut i skogen for å dø. Der ble det funnet av grisene på gården og delvis spist.

Sånn ble det oppdaget at Gunilla hadde begått den største synd både moralsk og strafferettslig som man kunne tenke seg - ikke bare hadde hun hatt sex uten å være gift, men hun hadde i tillegg drept sitt barn for

å skjule denne første og allerede svært alvorlige forbrytelsen.

Dommerne i Fredrikshald, det som nå heter Halden, kom enstemmig til at:

Med andre ord: Gunilla skulle halshogges, hennes hode skulle settes på en stake til spott og advarsel til andre unge jenter som kunne tenkes å la seg friste til å gjøre noe lignende og i tillegg skulle kroppen hennes begraves ved retterstedet isteden for i vigslet jord. Å bli begravet utenfor kirkegården var forsikring for at man ble sendt rakt til helvete etter datidens svært strenge kristelige overbevisning.

En høstdag i 1713 ble hodet til Gunilla fraktet med båt ut til det som, nettopp på grunn av denne hendelsen, fremdeles bærer navnet Gunillaskjær. Skjæret ligger vest for Singløya, langs skipsleia mellom Kirkeøy og Torsneslandet på en måte som tjente formålet optimalt: her skulle hodet til Gunilla bli spist på av såvel sjøfugler som vær og vind til skrekk og advarsel for alle om ikke gå imot moralen som kirken hadde innført. Vi vet med sikkerhet at Gunillas hodeskalle ble stående på staken i hvert fall i 60 år og at spesielt jentebarn ble tatt med for at de skulle forstå alvoret i prestenes formaninger å avstå fra kjødets lyst og hvilke konsekvenser dette ville få.

Det valget Gunhild Taraldsdatter tok var feil. Det var skjebnesvangert for henne selv og selvfølgelig for barnet hennes. Men at hun valgte dette sier uendelig mye om den tilværelsen hun så for seg om hun ikke utførte den drastiske, fryktelige handlingen. Samtidig er symbolikken i at hodet hennes ble kuttet av og satt på en stake er nesten uutholdelig for oss som lever i dag.

Hva er så meningen med å lage et monument over noe så tvers igjennom fælt og trist?

Vår motivasjon for å sette opp et monument for Gunilla på Singløya har flere sider. En ting er den lokalhistoriske verdien. Allikevel er det et annet aspekt som for oss er enda viktigere; vi vil at Gunilla-monumentet skal stå som symbol for noe større; et symbol for hvordan Gunillas liv burde ha vært. Ved å markere dette hedrer vi samtidig det som er grunnsteinen i hele sivilisasjonen vår, nemlig menneskeverdet. Det er nemlig ingen selvfølge at vi har kommet dit vi er i dag hva forståelse og utvikling angår, noe som bevises av det faktum at det fremdeles i dag er steder i verden der religiøse overbevisninger skyver all medmenneskelighet til side.

Gunilla-monumentet forestiller en kvinne med et barn i armene. Hun er hodeløs av både poetiske og historiske hensyn. Når en skulptur er hodeløs antar den en nærmest mytologisk form - den utstråler et videre budskap som hvert menneske kan gi form basert på sine egne erfaringer. En hodeløs skulptur er mer åpen; når man har et hode med et ansikt blir det personlig.

Vi ønsker at monumentet skal være symbol for den bragden vi som samfunn har klart ved å ta oss til der vi er i dag - at å straffe en jente på bestialsk vis på grunn av religiøs moral virker sjokkerende på oss.

Jeg fikk tak i en 2,20 m høy blokk Hvalergranitt fra det fredede steinbruddet på Store Råholmen på Hvaler. Steinen var allerede bearbeidet for hånd - når dette skjedde er det vanskelig å si, men at det er lenge siden er det ingen tvil om. Bruddet var i drift fram til 1950- tallet. Jeg har lagt inn i ideen min å bevare den nederste delen av blokken sånn som stenhuggerne på Hvaler hadde etterlatt den. Opp fra denne «stiger» skulpturen fram.